Træna

Træna har en meget god havn og blir en av favorittene i nord.

Her kan man gå på små turer i fin natur og kose seg.

Vi valgte å ta turen etter Trænafestivalen var slutt.

Tror den festivalen er helt topp, men kanskje mest for de litt yngre.

Trænafestivalen er en viktig inntektskilde for stedet.

Badehus.

En elg som holdt til på Træna noen år har fått sin statue og er med dette hedret.

Dette etter å ha svømt den lange veien ut hit og elgen besøkte alle øyene her ute i havet.

Navnet Træna kommer fra gammelnorsk Þriðn/Þriðna, av þrír, tre (3), som viser til fjellene Mjåtind, Breitind og Trænstaven.

Det gamle navnet forekommer blant annet i Den yngre Edda (ca. 1220) av Snorre Sturlason og i Aslak Bolts jordebok (1432).

I den siste istida var Træna nesten helt dekket av ismasser.

Lovund

Lovund et paradis i nord på Helgelandskysten.

Her er det Lundeura, fin topp å gå til og gode havner.

Havnen innenfor moloen er godt beskyttet og godt besøkt på sommeren.

Det virker som om dette er fin destinasjon fra Trondheim og derved en del båter derfra er innom her.

Nå er nok ikke slik havn det jeg ser på som sjarmerende og jeg valgte heller den mindre havnen som ligger borte ved hotellet her.

Må følge litt med på kartet for å komme inn hit mellom noen grunner ved innseilingen.

Men helt klart mer min stil.

Lundefugl i ura.

Lovundfjellet på 625 moh. rager over øysamfunnet Lovund, som livnærer seg av havet, og hovedsakelig lakseoppdrett.

Det ble ikke til at vi gikk helt til toppen, da det ofte la seg skyer der.

Mot vest går fjellet ned i havet i bratte flåg.

Her er det ingen skjærgård som skjermer mot storhavet, og dønningene ruller alltid tungt inn mot land.

På sørsiden er landskapet et annet. Her finnes lune viker, og dalganger som skjærer seg bratt og kvasst inn i fjellet. Men skjærgården er liten og gir ikke le for båter når uværet setter inn.

På østsiden går fjellet over i en lun strandflate. Og her, i le av en mektig skjærgård, har mennesket helt fra steinalderen av funnet ut at de kunne bo.

Nordsiden av fjellet er dominert av naturreservatet Lundeura, en mektig steinur som strekker seg opp fra en smal strandflate og opp mot brattflågene.

Her holder en stor lundefuglkoloni til i hekkesesongen som varer fra april til august. Fuglene har ofte ankommet øya 14. april, som har fått navnet «Lundkommardagen».

Mange skuelystne samler seg hvert år denne dagen for å se om fuglene komme, men ankomsten har et slingrinsmonn på noen dager.

Fuglekolonien ble i 1979 anslått til ca. 40 000 par.

Fra utgravinger i 1937 vites det at folk har bodd her fra steinalderen av.

På grunn av ettervirkningen av siste istiden var havnivået for fire tusen år siden rundt 18 meter over dagens nivå.

De arkeologiske funnene ble gjort i området under Lundeura og ved Lundsteinen og antagelig var Lundvollen og Lundmyra den gang en liten bukt, skjermet av fjellet, Høllan, Vassvikhåjen og Trångsmågsteinan.

Sleneset

Støvelhav

Solværøyene Solværøyan) i Lurøykommune på Helgeland består av ca 300 øyer.

Disse øyene er relativt flate, det høyeste punktet er

Sørsolværhågen på Sør-Solvær med 62 moh; det nest høyeste punktet er Olvøyhågen på Ulvøya med 33 moh.

Fra begynnelsen av 1600-tallet har det bodd folk på mer enn 50 øyer og holmer i Solværøyene.

Innbyggernavn: slenesværing, øyværing.

Flott og trygg havn på Sleneset med fine forhold.

En nyere jordgamme er oppført her.

Ikke mye fjell her og det er fint å ta en sykkeltur på Sleneset.

Med 1 par pr. 1,04 km² har øygruppen Europas og kanskje verdens tetteste bestand av hubro.

Etter endt hekkesesong kan det oppholde seg 60-70 hubroer fordelt på øyagruppas 13,5 km² landareal.

Vindkraftprosjekt har blitt stoppet for å bevare Hubroen her.

Sleneset har god forbindelse til øya med ferger.

Området rundt er så kalt støvelhav (Så grunt at man stedvis kan gå der).

Man må følge godt med når man manøvrerer rundt mellom øyene her.

Litt ulikt område rundt på Helgeland uten spektakulære fjell.

Men en super havn med hyggelige folk som er helt klart verdt et besøk.

Tomma

På svai

Tomma ser ut for å være en spennende øy å gå på litt topper.

Nok en trang havn

Vi fant derimot ikke noe havn å legge fra båten i på øya.

Så det ble til at vi lå på svai og dro videre.

Pusleri ombord.

Øya domineres av tre fjell, Tomskjevelen på 922 moh, Breitind (lokalt heter den Tomtinden) på 818 moh, og Breitomma på 803 moh. 

Smalasal er en svært lokal og sjelden art som er endemisk for ikke bare Norge, men trolig for øya Tomma i Nordland.

Smalasal vurderes som kritisk truet i den nye norske rødlista for 2010 fordi den bare er kjent sikkert fra én gjenværende forekomst med et begrenset antall individer.

Årsaken til tilbakegangen for arten kan være knyttet til endringer i jord- og skogbruk og til gjengroing som et resultat av skogplanting og reduksjon i beitepress. 

Husbymarka naturreservat på Tomma ble opprettet i 2000 med hovedformål å bevare denne kjerneforekomsten av smalasal.

Det foreligger en skjøtselsplan for dette naturreservatet hvor behovet for å ta ut plantet gran for å unngå gjengroing diskuteres.

Spennende funn:

1975 ble det funnet fire skjeletter fra jernalderen på gården Tommeide på Tomma. Skjelettene finnes i dag på vitenskapsmuseet i Trondheim.

Skjelettene ble funnet da familien Bentzen skulle bygge nytt fjøs på Tommeide i 1975. Det skulle graves ut til nytt fjøs, og kårkallen på gården påpekte at de burde ”Vær forsiktig med graving der” i forbindelse med en forhøyning i terrenget. Først dukket det opp noen steiner i skjellsanden. Bulldozerføreren grov seg forsiktig nedover og kjente at det var noe der.

Han hadde vært borti en hodeskalle med bulldozeren så en bit av issen på den gikk av.

Skjelettfunnet ble meldt til lensmannen, og ei uke etter at meldinga var kommet inn ankom arkeologer Tomma for å foreta utgravninger. Opp av grushaugen hvor det var gravd, stakk hodeskallen fram.

Til å begynne med trodde arkeologene at det dreide seg om en viking. De kunne se det var en mann på grunn av øyenbrynsbuene på skallen.

Overraskelsen var stor da det først dukket opp en dunge med beinrester 10-15 cm over funnstedet hvor mannen lå, deretter to komplette skjelett ved siden av mannen.

Et mørkere jordlag i området rundt vitnet om forlengst bortråtnede klær og bløtdeler.

I grava ble det tilsammen funnet fire skjeletter, hvorav tre var fullstendig bevart. I tillegg rommet grava flere gjenstander.

Undersøkelsene etterpå viste at skjelettene ikke var fra vikingtida. De tre som lå samlet stammet sannsynligvis fra 300- årene e. Kr., innenfor den epoken som kalles eldre jernalder, altså 400-500 år eldre enn antatt.

Disse tre var forøvrig gravlagt samtidig.

Det fjerde skjelettet, som lå øverst, kan være fra 600-800 e.Kr., fra den første delen av yngre jernalder, også kalt merovingertiden.

Funnet er sjeldent i norsk sammenheng. Norsk jord er vanligvis for sur til at beina bevares over tid, men i leire eller kalkrik jord kan de holde seg lenge. I skjellsanda på strandflata på Helgelandskysten er derfor slike funn mulig. Enda sjeldnere er det med graver som inneholder flere enn en person.

Anatomiske undersøkelser kunne fortelle litt mer om skjelettene. Mens dateringen ble foretatt utfra analyser av gjenstandene som ble funnet sammen med skjelettene.

Sammen med de tre skjelettene ble de funnet ni gjenstander; rester av en stor kniv, flere rustne jernrester som kan ha vært våpen eller redskap, en hvit kvartsittstein muligens til ildslagning og det viktigste en kam av bein eller horn. Det var kammen som gjorde det mulig å datere funnet.

Det øverste skjelettet stammer sannsynligvis fra en annen skjelettgrav og har blitt flyttet til funnstedet fordi man visste at dette var en gravplass.

Av de tre som var gravlagt sammen var det kun mulig å finne dødsårsaken til mannen. Han var nok død av pil- eller spydspissen i ryggsøylen. På kvinnen og barnet ble det ikke funnet spor etter voldelig død som f.eks. henging. De kan ha blitt kvalt, forgiftet eller ha dødd av sykdom. Armstillingen til gutten kan bety at han var bundet.

Måten både kvinnen og barnet ligger på er merkelig til å være i ei grav. Det kan komme av at de har vært begravd levende, f.eks. som offer i forbindelse med mannens gravlegging.

Likhet i skalleformen mellom de tre gjør at de godt kan ha vært i slekt.

Kvinnen og gutten kan ha vært barn, eller barnebarn, av mannen. Sannsynligvis var de medlemmer av bondefamilien på Tommeide. Datidas treller fikk neppe en skikkelig grav.

Gjenstandene i akkurat denne graven vitner ikke om stor velstand. Flere andre funn på Tomma, er mer rikholdige. Deriblant ei utbrent kvinnegrav fra Tommeide fra samme periode som inneholdt både perler og brosjer.

Skjelettene oppbevares på vitenskapsmuseet i Trondheim.  De er ikke utstilt, men magasinert under forhold som skal sørge for å de fortsetter å eksistere og være tilgjengelige for fremtida. 

Tomma er forøvrig svært rik på fornminner, og vitner om bosetting i tusenvis av år. I Svarthelleren finnes blant annet et tykt kulturlag, som indikerer menneskelig aktivitet siden steinalderen.

 I tillegg til skjelettene kan man også nevne Risegrava, som ligger på Kvervan mellom Tomsvik og Tomeidet, og funn av flere sjeldne artefakter, blant annet et unikt sverd, funnet i Tomsvik.

Det er til sammen registrert 67 forskjellige funnsteder på øya, til tross for at det aldri har vært noen forsøk på å kartlegge omfanget av fornminner.

Samtlige funn er gjort ved tilfeldigheter eller i tilknytning til utbyggingsprosjekter. (Wikipedia)

Løkta

Løkta er en av disse små trange havnene med molo rundt.

Man kan gå på en liten topp her og sykle rundt øya som for det meste består av jordbruk med kyr.

Utgravninger viser over 5000 år gamle bosetninger på øya. 

Dønna

Vi var innom nord-Dønnes. Liten havn hvor det er et 13 meter strekk innerst.

Gjestekaia er rett innenfor moloen.

En liten, men godt beskyttet havn.

Makrellen kom helt inn i havnen og ble til god middag.

Dønna er en ganske stor øy som vi ikke fikk utforsket så mye.

På øya ligger fjellformasjonen Dønnamannen, som med en høyde på 858 moh. er det høyeste punktet på øya.

Området var lenge et maktsentrum på Helgeland, da en rekke av kongens menn (hirdmenn) var beboende her.

Storbonden Grankjell og hans sønn Åsmund Grankjellson etablerte seg på Dønnesgodset rundt år 1000, og var ofte i strid med Hårek fra Tjøtta.

I samme området, under Dønnesfjellet (127 moh), også kalt «Nordvestkapp», befinner seg Dønnes Kirke, en høglendekirke bygd på 1200-tallet av Pål Vågaskalm.

Dønnesgodset var en tid regjeringssete for Nordlandene, bebodd av amtmann Peder Christophersen Tønder, på en tid da godset var Nord-Norges største landeiendom, og besto av om lag 200 gårder fra Namdalen i sør til Salten i nord.

Lurøya

Litt ustabilt med regn og vi besøker prosjektet In The Same Boat som har base på Lurøy for tiden.

Grei havn her, men ligger ganske åpent og man har litt svell ved S-SV.

Lurøy kirke er en korskirke fra 1812

Stormannen Mikkelborg bodde på Lurøy Gårdallerede på 1500-tallet, et eierskap som har vært delt med slekten etter Petter Dass. «Gamlehagen» på Lurøy Gård utviklet seg i 1740-1900 og viser en overraskende renessansestil, som i dag utnyttes i turistøyemed.

Under andre verdenskrig var motstandsmannen John Kristoffersen aktiv i den såkalte «Lurøyaffæren», som hadde sin base på nordre Onøy.

Fiskerkommunenfikk i 1988 eget kystlag, som hver pinsearrangerer «Kystlagsdagene». Kystkvinnebautane ble reist i 1995, til minne om en viktig ressurs i et typisk fiskersamfunn. I dag er fremdeles primærnæringene sentrale.

Lurøy frembrakte en av de tidligste laksefarmer, og akvakultur antas å forbli en økende næring.

Lurøyfjellet med høyeste punkt 685 moh. dekker en stor del av øya. 

Frivillige samler plast ved kysten.

Vi ble med på tokt med prosjektet In The Same Boat og fikk samlet inn litt av den helvetes plasten som er overalt ved kysten.

Veldig bra at noen står på for å gjøre litt innsats og rydde opp.

Tonnes

Tonnes har en fin havn og er representativ for det jeg kaller nye Nord-Norge med sommerboliger, fisketurisme, utleie og oppdrettsnæring.

Spesielt i øyrike er det ikke fraflyttet på den måten at det er steder som ligger brakk.

Det er en endring til at det nå er stort sett oppgradert til flotte sommerboliger.

Og på mange måter må man jo si at det er bra at det er aktivitet, bygging og virksomheter som investerer og er inntektsdrivende.

Slik har Nord-Norge endret seg til alle tider fra vikingtid, jektetid, lofotfiske og nå med oppdrettsnæring.

Selvom selvfølgelig nostalgikere og naturelskere som meg synes mye av dette går på bekostning av sjarm og en del steder blir ganske sterilt med like type bygg og opplegg.

Når vi kom sjøveien kunne vi oppe i fjellsiden se Tonnesgrotten som er vel verdt et besøk.

Tonnesgrotten er et landemerke i Tonnes i Lurøy kommune i Nordland.

Det er en 180 meter lang grotte i fjellet, laget av århundrer med istid.

Den spektakulære grotten er et turistmål og landemerke.

Lokalt blir den ofte kalt Hellerhulen (Hellarholet, Tonneshølæ). Underlaget er dekket med rød sand.

Tonnesgrottens proporsjoner har ført til mange sagn og historier. Noen hevder å ha sett en rødrev gå inn på den ene siden for så å komme ut på andre siden uten hår.

Den er også sentral i Sagnet om de syv søstre.

Diktet om sagnet om reven går sånn:

Innj for hanj rau

ut kom hanj snau

nær va hanj dau!

Polarsirkelmerke på Tonnes.

Ikke langt fra Tonnes går polarsirkelen.

Her og er det markert med en globe på øya Vikingen som jeg nå har passert først nordgående og nå sørgående.

Selsøyvik

Rangsundtinden med utsikt mot Rødøyløva.

Selsøyvik er et fint og lite sted med nyere flytebryggeanlegg og med muligheter for bunkring.

Havnen ser meget beskyttet ut og er helt grei.

Men det kan faktisk bli litt svell her og sjøen ser ut for å få et drag og følge sundet inn mot bryggeanlegget.

Selsøyvik gamle handelssted er fra 1700-tallet, og er Rødøy kommunes tusenårssted.

Vel verdt å stoppe innom her.

Rangsundøya har veiforbindelse med Selsøya og det er ikke lange biten.

Det høyeste punktet er Rangsundtinden 267 moh. og det er en fin tur å gå opp dit.

På svai ved Rødøy

Nordvest spissen av Rødøya er det et trangt sund som vi seilte gjennom.

Rødøya har et kjent landemerke for sjøfarende med Rødøyløva.

Rødøy ligger midt i Nordlandsleia og har en lang og begivenhetsrik historie.

Raudeyar er nevnt som eget skipreide allerede tidlig i middelalderen og var ett av tre prestegjeld på Helgeland.

Senere i middelalderen var Helgeland delt i to halvfylker; Herøy og Rødøy.

Nabokommunen Meløy og Rødøy var samlet administrativt inntil 1884; tidlige referanser til Rødø herred inkluderer normalt også Meløy.

I forbindelse med sundet skulle det ligge en KNB bøye her.

Men som tidligere i område rundt her har de enten vært borte eller defekte.

Vi slapp anker inne i bukta på rundt 10 meter.

Dybdemåleren ombord er defekt og det står ikke dybdeanvisning over hele bukta her.

Så da ble ankeret sluppet ved en dybdeanvisning på kartet.

Fint vær idag, men byger har det vært og nytt bygevær med vind fra SV og Vest er det meldt.

Her ligger man nok greit ved disse vindretningene.

Men er nok litt åpent mot NØ og liknende.

Slapp pilken ned etter å ha ankret opp og fikk fin torsk umiddelbart.

Diora på svai.

Kajakken ble sjøsatt og vi fikk vakre hvite strender for oss selv.

Det vil si det vandret en elg rundt her.

Elg er det på de utroligste steder.

Både klatrende høyt i fjellsider og ute på enkelte øyer.