Hersøya

Er ikke alltid så lett å finne virkelig gode svaiplasser.

Her i nord er områder ofte enten utsatt for vind eller det er for dypt.

Ved Hersøya fant vi en perle av en svaiplass og ble i to døgn.

12meter, ypperlig sted å ankre opp.

Zkipper har ankervakt.

Ikke noe bebyggelse i denne bukta og vi nøt stillheten.

På Haugland sør på Hersøya eier Karlsøy kommune en eiendom.

Denne eiendommen er leid av Karlsøy Jeger- og Fiskeforening, som har jobbet med å sette hovedhuset på stedet i stand.

Er og en brygge der inne i Vargsundet med på grensa for dybde med seilbåt virket det som.

Hele Hersøya er del av Nordkvaløya-Rebbenesøya landskapsvernområde. Området ble vernet i 2004.

Drømme svaiplass.

På vei hit fra Helgøya gikk vi på innsiden av Nordkvaløya.

I området her strømmer det litt og vi fikk ekstra fart i medstrøm.

Torsvåg

Rolige forhold

Jeg hadde egentlig «hoppet over» Torsvåg i forbindelse med at jeg skulle fikse på genoaen og fallet røk.

Men hadde veldig lyst til å sjekke ut stedet.

Så jeg dro litt nordover igjen og ut for å se dette fiskeværet som ligger ytterst mot havgapet på Vannøya.

Fyret på Torsvåg

Stedet har spennende historie.

Må innrømme at jeg dro videre uten å se så mye til noe tilrettelagt gjestehavn, eller så veldig mye spennende å se rundt her.

Mulig jeg bare ikke sjekket godt nok.

I 1904 ble det satt opp en fyrlykt på Kåja, for å trygge innseilingen fra havet. I 1916 ble lykten erstattet av et fyrtårn på 9,6 meter.

Torsvåg fyr ble det første fyret i kommunen.

Fyret var en familiestasjon fram til 1980-tallet, og det var betjent fram til 2007, da det ble avfolket og automatisert, som det siste av alle fyr i Norge.

Torsvåg fyr fungerer i dag som meteorologisk målestasjon og stasjon for DGPS satellittnavigasjon.

Stedet var typisk sted for fiskeflåten, det er også noe fisketurisme her.

Fiskeværet Torsvåg har eksistert i mange hundre år og i flere hundre år var dette også et viktig kirkested.

I dag danner moloer på begge sider av holmen Kåja en lun havn midt i havgapet.

Russehandelen, de mange tilreisende fiskerne og ishavsfarta fra Tromsø gjorde at Torsvåg ble prioritert som storhavn og utbygging av havna ble igangsatt.

Mellom 1919 og 1929 bygde Havnevesenet en molo fra Kåja mot Vanna i sør, og en i nord med en åpning for at båtene kunne passere.

Kåja ble ikke landfast før i 1962, da først ble åpningen i den nordre moloen fylt.

Fram mot 1972 ble moloen i sør forlenget, og en ny molo ble bygd ut fra Vannasida.

På Kåja ligger et av Vannas fiskebruk, «Torsvågbruket», og på toppen av Kåja er Torsvåg fyr.

I dag har Torsvåg bare mellom 10 og 20 innbyggere, men igjennom historien har mange satt sin fot i dette fiskeværet.

(All info Wikipedia)

På Kirkesand har det stått et fiskeværskapell, trolig fra 1400-tallet til sent på 1600-tallet.

Presten i Helgøy sogn var i en periode bosatt her, og erkebispen i Trondheim har også hatt sin mann i Torsvåg for å forvalte sine interesser.

Fra middelalderen og fram til litt ut på 1600-tallet blomstret fisket i Torsvåg, det var stort sett gode økonomiske tider både for fastboende og tilreisende sesongfiskere. De mest langveisfarende skal ha kommet helt fra Salten.

Det kom også folk fra andre land og bosatte seg i Torsvåg. Fiskehandelen vokste fram og Torsvåg var både fiskevær, rorvær og handelsstasjon.

Det var god handel og hyppig jektefart både til Trondheim og verdensbyen Bergen.

Nyheter fra inn- og utland, handelsvarer og moter var ferske da de ankom Torsvåg, spesielt om sommeren.

Men nedgangstidene på 1600-tallet rammet også Torsvåg, det ble befolkningsnedgang og kirken forsvant.

Folketallet tok seg opp igjen utover 1700-tallet, men først et stykke ut på 1800-tallet startet en ny tid, da Tromsø tok over Bergens rolle som handelsby.

På midten av 1800-tallet kunne det være opp til 130–140 båter med nært 400 mann på sommerfiske i Torsvåg. På slutten av 1800-tallet fikk Torsvåg viktige funksjoner som handel, post og anløp av dampskip.

Nabobygden Vannareid var avhengig av fiskeværet, både for disse bygdefunksjonene og for å drive fiske.

I denne tiden var Torsvåg, som mange andre bygder på Vanna, preget av samisk bosetning. Det samiske språket forsvant etter hvert.

Her må nevnes at en av de rikeste beboerne i kommunen bodde i Torsvåg og brukte kofte til søndagsbruk til sin død i 1917. Han eide også rein.

I løpet av hele året i 1905 var nærmere 1000 fiskere innom Torsvåg på fiske.

På denne tiden var Torsvåg et av fylkets største fiskevær.

Telefonen kom hit i 1910, det var 4–5 trandamperier her, rorbuer, tollstasjon, losstasjon og oppkjøpsfartøy.

Det var to handelsmenn i Torsvåg og det skal til og med ha vært et bakeri.

Russehandelen, eller pomorhandelen, pågikk fra starten av 1800-tallet og fram til 1919, med topp i tiårene rundt 1900. I 1909 var det 18 russeskuter i Torsvåg, de fleste fra Arkhangelsk. Tørrfisk, råfisk og skinn ble bytta i mel, gryn og tauverk fra Kvitsjøen.

I pomortiden utviklet det seg et eget språk for handelen som pågikk; russenorsk.

På slutten av 1800-tallet utviklet nessekongesystemet seg, og i 1892 etablerte «Helgøykongen» sin handelsfilial i Torsvåg.

Chr. Figenschou var da den mektigste handelsmannen i kommunen, han drev flere fiskebruk, kreditt- og handelsvirksomhet.

Sønnen Dimitri overtok filialen i 1910 og fra 1920-tallet startet han direkte eksport av fisk til England og Tyskland.

Hans sønn, Kristian Fredrik, overtok handelen i 1943. Fiskebruket ble overtatt av Tromsø Fryseri og kjøleanlegg i 1960.

Det har vært flere som har drevet handel i Torsvåg. Johan Figenschou etablerte handel i Torsvåg i 1890. Rundt 1917 overtok svigersønnen Harald M. Solberg, som drev handelen til ca. 1932.

Andre handelshus var Waldemar Figenschous filial (rundt århundreskiftet), Walderhaugs fiskebruk i Jørnhollet (1920-tallet) og Bergstad fiskeforretning (rundt 1930).

Vi fisket oss mat på en grunne midtfjords.

I tiden etter krigen har fiskebruket i Torsvåg vært hovedarbeidsplass for mange mennesker, både fra ytre Vanna og tilreisende.

Linefisket har spesielt samlet mye folk her, både i egnerbuene og på båtene.

Fiskebruket har i denne tiden hatt forskjellige eiere, og også forskjellige funksjoner, b.la foredling av lodde, reker og filetfabrikk.

I dag er det ingenting igjen av de opprinnelige bygningene på bruket, noen bygg er blitt revet og andre har vært rammet av brann.

Skylden for Tromsøpalmen?

Væreierfrue Florrie Figenschou anla en hage mellom stein og berg på Kåja rundt 1920. For å opparbeide hagen, måtte jord, torv og gjødsel fraktes over fra Vanna og spres utover bergene.

Hagen var så spesiell, at en besøkende naturforsker, Edvard K. Barth, skrev en artikkel om den i tidsskriftet «Vi selv og våre hjem» i 1938:

I 1918 ble fru Florrie Figenskaug gift i Torsvåg. I slike ødslige og karrige omgivelser gjaldt det å finne på noe som kunne live opp i tilværelsen. Siden 1921 har derfor fruen gått inn for å skape en nydelig have, hvis make man vanskelig kan tenke seg å finne på en tilsvarende værhård utpost.

Det sies at hun startet med ei rabarbrarot og siden dyrket hun grønnsaker, bær, tulipaner, stemorsblomster og mange andre vekster. Tromsøpalmer ble også plantet for å verne mot nordavinden.

Det var spesielt stemorsblomstene hennes som utmerket seg, de skal ha hatt svære blomster på opptil 8 cm i diameter.

Tromsøpalmen:

Denne uønskede planten sprer seg og står oppført på norsk svarteliste som uønsket og er utbredt langs veikanter, bekkekanter, og bakgårder i Nord-Norge, fra Finnmark og sørover til Nord-Trøndelag, men den er også funnet i Sør-Norge, særlig i Osloområdet og også i Østfold og Vestfold.

Giftig

Saften fra planten er giftig, og kan ved eksponering under sollys gi hudreaksjoner på utsatte områder (fytofototoksisk reaksjon).

Dette gir seg vanligvis utslag i rødme, kløe, svie, eksem og i verste fall store blemmer (tredjegrads forbrenning) da giftstoffene gjør huden ømfintlig for UV-stråler. Denne ømfintligheten kan vedvare i inntil ett år etter eksponeringen.

Hvem innførte denne arten?

Planten ble mulig først innført som frø med en engelsk botaniker til gruvene i Kåfjord i Alta i 1838.

1860-tallet skal planten ha blitt tatt med til Mack-familiens sommerhus på Elvebakken i Tromsø av Nanna Sabine Mack (født Klerck).

Planten vokste raskt, og var dekorativ, og dermed ble den plantet både i bysentret og på «støkkan» (sommerhusene) rundt om på Sør-Tromsøya, som etterhvert ble omgitt av veritable palmeskoger.

Ennå i dag er tromsøpalmen konsentrert der hvor det en gang sto et sommerhus.

Analyse av DNA viser at arten ble først innført fra Iran til England. Historiske kilder har antydet at den kan ha kommet fra England til Norge, men de genetiske resultatene tyder på at innvandringsveien har vært fra England via Finland til Norge.

Et mysterium

Da det på grunn av plantens størrelse er vanskelig å få tak i andre eksemplarer å sammenligne den med, er det fortsatt mange spekulasjoner om hvilken art tromsøpalmen egentlig tilhører.

Planten ble først innført under navnet Heracleum asperum (sibirsk kupastinakk, fra engelsk Siberian Cowparsnip), men botanikere er dog enig i at dette navnet er feil.

Da ingen med stor sikkerhet har funnet et annet eksemplar av planten utenfor Norge, er dens riktige navn fortsatt omstridt.

I bøker fra 1800-tallet gikk planten under navnet H. panaces, mens de fleste nyere kilder på vagt grunnlag kaller den H. laciniatum.

Nylig er dog H. tromsoensis foreslått som riktig navn i den norske standardfloraen, Lids flora.

I tillegg er det foreslått flere andre synonymer på bakgrunn av mer eller mindre feilaktige antakelser.

Den sterkeste kandidaten til nå er sannsynligvis den tyrkisk/iranske H. persicum, men sjansen er større for at Tromsøpalmen er en hybrid av denne og andre nært beslektede planter, da planten ble innført til Norge som en hageplante.

Tromsøpalmen kan være vanskelig å skille fra den enda mer giftige kjempebjørnekjeksen (Heracleum mantegazzianum).

Helgøy Troms

På svai

På Helgøya er de igang med å lage en bite liten havn med molo rundt.

Når vi var her var denne i hvert fall ikke dyp nok for en seilbåt.

Ny havn

Området rundt her er grunt, så vi la oss på svai og padlet inn.

Krigshistorie

Navnet Helgøy kommer av Helløy, Helgøy eller Heiløy; «den hellige øya».

Helgøya har hatt kirkested fra 1200-tallet. Kirkestedet var tidligere et aktivt handelssted og knutepunkt for fiskere i regionen.

Keiser Wilhelm II av Tyskland besøkte Helgøy flere ganger før 1914.

W II skjenket sin vert, Handelsmann Christian Figenschau på Helgøy, etter en jakttur i 1892, et sett mansjettknapper med edle skinn og edelt metall.

Disse finnes fortsatt i slekta.

Den kirken som står på Helgøy i dag, ble brakt hit fra Hamn i Senja i januar 1888. Den kom til Hamn ca. 1877, før dette hadde den stått på Hemnes i Helgeland, og var opprinnelig bygd i 1741.

Kirken den erstattet på Helgøy hadde stått der i 225 år.

Øya er typisk slik som for mange øysamfunn i nord som blir bygget opp og om til sommerboliger.

Grunt området rundt her.

Øya har fint turterreng og som er lett å gå.

Medfjordvær

Medfjordvær på yttersiden av Senja er en idyllisk liten plass med tilrettelagte turstier i området.

En stor kveite ble fisket av sportsfiskerne her.

Havnen er liten og først og fremst for fisketurisme.

Jeg fikk lånt en plass fra en som hadde sjarken på verkstedet.

Zkipper slapper av.

Vel verdt et besøk 🙂

Senjahopen

Senjahopen Opprinnelig Hopen (hop = havbukt, ofte med trang inngang), etter hvert tillagt i Senjen for å skille mellom andre steder med samme navn.

Navnet Senjehopen ble innført av postverket i 1918, og endret til Senjahopen.

Plasseringen inne i Hopsvatnet, ei bukt i Mefjorden, gjør stedet skjermet mot vær og vind.

Dette, i tillegg til nærheten til fiskefeltene utenfor, gjør Senjahopen til et av de viktigste fiskeværene på Senja og stedet bærer preg av dette.

Her er det muligheter for bunkring og det er butikk her.

Mer idyllisk er Medfjordvær litt lenger ut i fjorden.

Husøy på Senja

Husøy ligger som en liten borg i fjorden som er åpen rett ut mot storhavet.

Havnen bærer preg av fiskemottaket som ligger her.

Det er en trygg havn beskyttet av moloer.

Fint turterreng og muligheter for å besøke spektakulære topper rundt i området her.

En liten pub med den særdeles gode lokale ølen Tustern en Pale Ale, oppkalt etter et fjell i området her.

Det kan være værhardt på yttersiden av Senja, her er de eldste husene bardunert til bakken.

Det er noen grunne områder rundt i farvannet rundt i dette området ved Senja som kan gjøre det utfordrende ved dårlig vær.

Men nærheten til fiskefeltene og fraværet av rasfare er to av årsakene til at folk har valgt å bosette seg på denne lille øya.

Fiskeribedriften Brødrene Karlsen, som er hjørnesteinsbedrift i fiskeværet, driver for tiden godt, og Husøy har hatt en positiv befolkningsutvikling i de senere år.

På Husøya er det også barne- og ungdomsskole, barnehage, dagligvarebutikk og kafé.

Man kan finne fraflyttede bygg og spor etter bosetninger rundt om i fjorden her.

Miriam fisket en fin lyr.

Mange gode fiskeplasser med forskjellige fiskearter.

Her kan man få kveite, lyr, torsk og annen fisk i fin størrelse.

Sommarøya

Sommarøya som er tilknyttet Hillesøya hvor vi la til, det går og en bru videre inn til Kvaløya.

Jeg fikk inntrykk av at stedet er for Troms slik Hvaler er for Østfold.

Ett sommersted slik som navnet sier.

Her er folk på utfart, det er turisme og muligheter for bobil eller leie seg et sted.

Sommarøya har flotte, hvite sandstrender.

Utsikten mot nord mot skjærgården i Tromsø kommune domineres av klippeøya Håja, som stiger bratt opp av havet.

Håja

Håja er et landemerke rett ved Sommarøy som vi passerte på tur fra Tromsø.

Stedet er litt ulikt en del av området rundt her.

Her er det grunner og liten skjærgård med flere øyer.

Fin tur opp Hillesfjellet, her får man flott utsikt mot horisonten og midnattsolen.

Sommarøy

Sommarøya som er tilknyttet Hillesøya hvor vi la til, det går og en bru videre inn til Kvaløya.

Jeg fikk inntrykk av at stedet er for Troms slik Hvaler er for Østfold.

Ett sommersted slik som navnet sier.

Her er folk på utfart, det er turisme og muligheter for bobil eller leie seg et sted.

Sommarøya har flotte, hvite sandstrender.

Utsikten mot nord mot skjærgården i Tromsø kommune domineres av klippeøya Håja, som stiger bratt opp av havet.

Håja

Håja er et landemerke rett ved Sommarøy som vi passerte på tur fra Tromsø.

Stedet er litt ulikt en del av området rundt her.

Her er det grunner og liten skjærgård med flere øyer.

Fin tur opp Hillesfjellet, her får man flott utsikt mot horisonten og midnattsolen.

Vengsøya

Vengsøya utenfor Kvaløya Troms er en fin liten øy med god havn.

Det er fergekai, fiskemottak og muligheter for å finne plass å ligge her.

Det er og muligheter for svaiplass i nærheten.

Sibirgressløk

Sirkumpolar art som vokser på fuktig strandeng i Nordland, Troms og Finnmark.

På Vengsøya vokser det Sibirgressløk og det er greit å høste inn litt.

Om man går Kvalsundet ut mot Vengsøya passere man Gåsvær.

Det er grunt rundt øya så man må følge litt med på dybden her,

Øya er lav, med høyeste punkt bare 21 moh. På Gåsvær finnes tre hus, et naust, et kapell og en kirkegård.

Det er imidlertid ingen fastboende på den øya nå.

Utsikt fra Vengsøya mot Vengsfjorden

Det høyeste punktet på Vengsøya er Vengsøytinden, 764 meter over havet.

Vi gikk ikke helt til toppen.

Her i området utenfor Kvaløya ligger noen ganger hatten på fjelltoppene i form av lave skyer.

Tromvik

Havtåke

I Norge er Norskehavet, Ishavet og kysten ned til Jæren mest utsatt for tåke om sommeren.

De fleste typer tåke oppstår når relativ fukt når 100 % på bakkenivå.

Tåke kan dannes brått, og løses opp like brått, avhengig av på hvilken side av duggpunktet temperaturen er.

Et viktig unntak fra denne generelle regelen er havtåke. Dette kommer av effekten salt har på tåke.

Alle skyer krever et minimum av hygroskopiske partikler som vanndamp kan kondensere på.

Over havoverflaten er de vanligste partiklene salt som kommer av brytende bølger.

Med unntak av områder med mye kraftig vind, er kysten det vanligste området med brytende bølger, og derfor har kystområdene stor tetthet av saltpartikler i luften.

Det har vært observert kondensasjon på saltpartikler ved så lav fukt som 70 %, så tåke kan oppstå selv i relativt tørr luft.

Vanligvis fører slik tåke i luft med lavere fukt til en gjennomsiktig dis, fordi kondensasjonen konkurrerer med fordampingen.

(Wikipedia)

Kvalvågen i storm

Det var meldt fortsatt regn og en storm på Yttersia.

Kvalvågen er en god havn, vi fortøyde godt og lå fint i le her for vinden.

Stedet er et godt utgangspunkt for turer.

Vi benyttet den tiden det var rolig mellom de værste bygene, til å gå tur og sjekke ut området her.

Måkekasse

Flere lavvoer i området og noen småvann å fiske i.

Helt klart en fin øy, også om det er skyer og regn.

Det er juni og 5-6 grader.