Fleinvær

Mevær

Fleinvær er et sjarmerende sted.

Ikke så mye å gå på tur på ved disse stedene, men helt klart vel verdt å besøke.

Ble tatt veldig hyggelig imot på brygga her som er privat.

Hurtigbåten går også innom her.

Sjarmerende med både ny og gammel bebyggelse.

Hus for Ærfugl

Det var en del fugl her, selvom husene for ærfugl ikke var bebodd. Det er en del slike små husrom rundt om på øyene her.

Vi fant kun et ærfugl rede.

I tillegg til forskjellige fugler var det den sjarmerende Teisten.

Teisten er en meget vakker fugl hvor både hannen og hunnen ruger på eggene.

Sørværet

På naboøya Sørværet ligger noen arkitektoniske perler som har fått priser.

Byggene er satt opp av en musiker og er tenkt som bruk for ro og refleksjoner.

Her er den en ny privat brygge som ikke har gjesteplasser, men like ved er det en brygge med gjesteplasser.

Man må ligge på utsiden av den mot N/Nv og vi valgte å heller ligge på svai med den vindretningen som var nå.

Ved Sørværet er det en bukt som er fin å ligge i.

Man må ha litt å svaie på og samtidig ligge klar av grunne områder.

Selvfølgelig er det slik i båtverden at vindretningen blåser slik at man kommer nærmest mulig de grunne stedene.

Men det gikk helt fint.

Fleinvær er en øygruppe i Gildeskålkommune, ca. to mil sørvest for Bodø.

Øygruppen består av et utall av lave øyer, holmer og skjær. Det sies at Fleinvær har like mange øyer som det er dager i et år.

Arkeologiske undersøkelser viser at Fleinvær har vært befolket siden 800-tallet.

Mesteparten av bebyggelsen ligger på de sentrale øyene Mevær og Sørvær, med spredt bebyggelse på øyene rundt disse.

Givær

På vei mot Fleinvær gikk vi gjennom sundet ved Givær.

Givær anser jeg som sted man besøker i godvær.

Det er nå vinddreining pågang og kan komme SV i morgen.

Derved droppet jeg å bli liggende her.

Brygge for hurtigbåt og det ser ut for at man må satse på å ligge på svai om man skal være litt tid på øya.

Givær er ei øygruppe og et fiskevær i Bodø kommune i Nordland.

Øygruppa ligger i Vestfjorden, om lag tre mil vest for Bodø by.

Givær har rundt 18 fastboende, hvorav de fleste er bosatt på Husøya.

Hovednæringa er fiske, og øygruppa har daglig hurtigbåtforbindelse til Bodø.

På Tennholmen, den vestligste av øyene, ligger Tennholmen fyr.

I 2013 sendte NRK et program i serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu fra Givær.

Den 6. februar 2015 ble øysamfunnet evakuert for første gang i historien, i påvente av orkanen«Ole».

Måløya

På svai ved Måløya

Dette er et område jeg har vært i flere ganger og jeg prøver å sjekke ut litt nye steder her ved Nordskot.

Område er et eldorado for kajakkpadling.

Når det gjelder båt og seiling, så er dette støvelhav hvor det er mange grunne områder.

Lå på svai ute i renna her.

Greit å ligge, men vinden får litt fart gjennom slike sund har jeg erfart.

På Sørsiden så det ut for å være en fin ankringsplass, det oppdaget jeg når vi gikk tur på øya.

Det er flere hytter på øya og det har tydeligvis vært flere gårdsbruk her.

Skal og være nedlagt nikkelgruve her, men det fikk jeg ikke tips om før jeg var tilbake i båten igjen.

Måløya, som er den største øya, har fine strender og stier og spesielle klippeformasjoner ytterst på øya.

Utenfor Måløya er det en rekke holmer og skjær, med en gammel uthavn, Småvær, og det værharde fyret Måløy Skarholmen ligger helt ytterst mot Vestfjorden.

Eventyr

Området ved Engeløya

Jeg er egentlig ikke tilhenger av å kalle meg eventyrer eller at dette er et eventyr, siden dette faktisk er virkelighet.

Allikevel noen ganger har jeg følelsen av å være i et eventyr.

Området ved Steigen er utrolig vakkert og spesielt når været viser seg fra sin beste side.

Fisken kommer inn når det flør.

Vi la oss på svai ytterst ved Engeløya og denne gang med Rocna anker som satt skikkelig.

Sist jeg var innom her slapp Bruceankeret i sanden.

Artig når man kan fiske fin torsk rett ved båten og vannet er så klart at man kan se fisken jage sluken.

Zkipper er alltid klar for tur

I område her må man være oppmerksom på at det er ilandstigningsforbud i hekkeperioden.

Det er og satt ut dyr på øyene her.

Fine dager

Det ble en god natt søvn og sikkert ikke siste gangen vi er innom her.

Skutvik

Drømmeseiling over Vestfjorden

Selvfølgelig må man seile til Skutvik.

Fikk fin vind og økte fra 3-5 m/s til 7-10 m/s siste delen over fjorden.

Kjekt med slike hansker når man skal dra opp

Vi har en «hemmelig» plass før Skutvik hvor vi overnattet på svai.

Grunt område må forseres for å komme helt inn her, men flere plasser rundt her man kan finne en ankringsplass.

Gjestehavn, butikk og kafé her.

Selve bygda ligger i et terreng med knauser og lave topper som danner naturlige grenser for bebyggelsen, mens øst for bebyggelsen er et flatere myrlandskap, og de to naturreservatene Steinslandsosenog Steinslandsvatnet.

I omkringliggende område er det registrert 29 gravhauger til sammen, hvorav de fleste er datert til yngre steinalder.

5,5 kilometer nord for Skutvik ligger også de avfolkede, og veiløse, gårdene på Sørdal hvor deler av filmatiseringen av Knut Hamsuns «Landstrykere» ble gjort.

Vi lå på svai her. Man må bare passe på så man ikke ligger i veien for fergen som går her.

Det er tydeligvis litt seilemiljø her og det pleier visst å være litt seilbåter innom her.

Vi så tre seilbåter krysse over Vestfjorden.

Nå er det følelse av sommer i nord.

Svellingsflaket

Fantastiske dager og netter i nord.

Vi overnattet ute på bøye som ligger ved populært sted som blir kalt hullet.

På bøye

Området her består av ca 600 øyer, holmer og skjær omkranset av store gruntvannsområder.

De største øyene er Seløya og Store Svellingen. Øyene er relativt flate, og de høgeste toppene ligger på ca 50 meter over havet.

Selv om det er betydelige gruntvannsområder mellom øyene, er det bare små areal som tørrlegges ved fjære sjø.

Alle kan gjøre litt. Samler litt plast-søppel.

Svellingsflaket landskapsvernområde har dyrelivsfredning, men jakt og fiske etter gjeldende regler er lov.

Det er båndtvang hele året og man har ikke lov til å gjøre noen inngrep her.

Det ble opprettet i 2002 og er på 127 616 dekar, hvorav 117 190 dekar sjøareal. 

Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt kulturlandskap med tilhørende botanikk, geologi og dyreliv.

Vågehamn på skrå

Grunt område

Vågehamn ligger rett innfor det flotte område Svellingflaket.

Her er det privat brygge.

Det er åpent mot sør og bryggen er kun beskyttet av en steinmur laget i forbindelse med den gamle fergekaien, som nå ikke er i bruk.

Så derved har de lagt flytebrygga så langt inn som mulig for å få mest mulig skjerming.

Man kan og legge til på gamle fergebrygga, men jeg var ikke klar over at det ikke lenger var noe fergetrafikk her.

17. Mai i bygda

Det var 17. mai i bygda og Zkipper skal passe på å hilse på noen Lundehunder her.

Gjort klart for storfjæra

Vi var veldig klar over at det ville bli grunt her ved fjæra og planen var i utgangspunktet å gå ut fra brygga.

Så oppdager jeg at det var mudret litt ved brygga og derved var det for grunt å komme seg ut fra brygga, selvom båten fløt fint inne ved brygga.

Så da var det bare å forbedre seg på lavvann og samtidig benytte anledning til å sjekke skroget slik som det var vanlig å gjøre det i tidligere tider.

Livet på skrå

Selvfølgelig var det høytrykk og storfjæra og lokale fortalte at det var sjeldent å se så lavt vanne her på denne tiden av året.

Det var mudderbunn og ikke noe problem å ligge slik en liten stund nå som sjøen var rolig.

For noen steder med stor tidevannforskjell er det i enkelte havner den eneste muligheten.

På kartverket kan man sjekke tidevann.

Her er det rundt 3 meter forskjell og nå fungerer ikke dybdemåleren på båten min.

Så jeg fikk ikke lest av dybden i området på utsiden av brygga her på vei inn.

Kanskje man må bruke gamlemåten og lodde dybde. Storfjæra

Alt gikk greit og vi kom oss videre.

Den Sorte Gryte og
Møllevollen Gård ligger i her i Vågehamn i Lødingen Vestbygd.

Her er det Gårdsmat, Gårds-ysteri, Gårdsbutikk og Gårdsrestaurant, med utsikt til geitene i fjøset.

Nam

Vi fisket kysttorsk med rogn og fin sei. Så det ble kjempemåltid på svai ute på Svellingflaket.

Fin natt på svai

Øksneshamn

Blankt hav utover mot Svellingflaket

Innenfor Svellingsflakets mange holmer og skjær ligger Øksneshamn som ikke må forveksles med Øksnes i Vesterålen.

Havnen er ganske typisk for en del havner rundt i nord.

De har gått fra mer tradisjonelt fiske til nå å bli benyttet av oppdrettsnæringen og fritidsbåter.

Om man liker oppdrettsnæringen og deres anlegg rundt i fjorden er en ting, men de har helt klart en betydning for opprettholdelse og økonomien mange steder.

Zkipper leker med en død sjømus i fjæra

Livet på svai ved Kvannkjosen

Diora på svai langt der nede

Jeg liker veldig godt å ligge på svai.

Om det er god havn har det helt klart noen fordeler ved at man enkelt kommer i land.

Man har som regel tilgang på strøm og man slipper å dra opp ankeret.

Å ligge på svai gir mer frihetsfølelse og man slipper å gnage med fenderne på brygga.

Jeg har ikke elektrisk vinsj, men en mekanisk vinsj som gir god hjelp om ankeret sitter godt.

Når man er alene kan det bli litt stress om man må håndtere anker og det blåser litt.

Så jeg vil helst ikke våkne opp om natten og måtte flytte meg på grunn av været.

Er man nær ved land, det blåser påland og man må kjøre seg ut og samtidig dra opp ankeret, så kan det være litt styr når man er alene ombord.

Sit-up kajakk er fint som lettbåt

Jeg bruker 15kg Rocna anker og blytau med noen meter kjetting.

Kjetting hele veien er helt klart enda litt mer solid, men blytau er greier å håndtere synes jeg.

Zkipper er flink og gjør fra seg på dekk.

Her ved Kvannkjosen er det en veiløs bygd som nå og har mistet den faste rutebåten.

Det er brygge man kan legge til her, men har ikke noe typisk havn.

Området har flott turområde ikke er ikke så veldig langt fra Møysalen.

Området innover kalles nettopp Innerfjorden.

Risvær

Grunt område

Endelig ble det slik at vi fikk vært innom Risvær.

Mellom de to hovedøyene går det 50-100 meter brede sundet Risværkeila, lokalt bare Keila.

Det fungerer som en beskyttet havn i det værharde farvannet i området.

Nordøst og sør for Risvær ligger Svellingsflaket landskapsvernområde.

Båtferdsel i dette farvannet kan være risikabelt i dårlig vær grunnet svært mange undervannsskjær og holmer.

Det er nødvendig å følge med på kartet for å ferdes trygt, selv i skipsleia.

Liten Spekkhogger seilbåt.

En seiler skal visst ha holdt til her i over 20 år.

Vi startet med bygevær 10-12 m/s i kastene og dønninger.

Prøver nå å seile ditt vinden bærer.

Vi tok en kort pause i Gullvika før det ble helt rolig og vi dro videre til Risvær.

Her er det små øyer som ikke gir så store muligheter til å gå på tur, men sjarmerende og stille uten sesongen her.

Kan tenke meg at det er fint å padle litt rundt her.

Den første fastboende på Risvær var Christopher Bernhoft (f. 1759 i Støren – d. 7.2.1834 i Bergen) som kom på slutten av 1700-tallet og bodde der med sin søster Agnethe Bernhoft (f. 12.5.1758, d. 15.7.1824, Bernhoft var sønn av Jørgen Christophersen Bernhoft (sogneprest, Støren) og Birgitte Irgens (slekten som eide Røros Kobberverk og det såkalte Irgensgodset i Nordland og Troms, kjøpt fra kong Fredrik 3. i 1660). Bernhoft var student fra 1777 og ble Cand. Theol 21.4.1784, slik at det må ha vært tidligst i 1784 han kom til Risvær.

I Folketellingen fra 1801 var det kun han, hans søster og en husholderske ved navn Martha Marie Bugge registrert på Risvær.

Bernhoft levde på sine eldre dager i Bergen hvor han døde.

Andreas Jonassen Falch (1776–1854) kjøpte stedet i 1802. En gunstig plassering i forhold til Lofotfisket gjorde at fiskeforedlingsbedriftene på øyene ble et naturlig sted å avlevere fangsten.

Arbeidsplassene som ble skapt førte til at befolkningen gradvis økte utover 1800-tallet – og på slutten av 1800-tallet ble Risvær et viktig knutepunkt i distriktet.

Antall fastboende ble imidlertid aldri stort sammenlignet med større fiskevær i Lofoten.

Risvær var primært et sesongbasert fiskevær med få fastboende men mange fiskebruk.

I 19011902 ble Risværkeila mudret opp på statens regning og øyene ble etter hvert tilknyttet strøm- og telefonnettet gjennom sjøkabler. «Taleboksen» (tidligere navn på telefonkiosk) kom i 1925.

Risvær var et velholdent fiskevær som nådde sin gullalder på 1920- og 1930-tallet samtidig som Lofotfisket var på sitt største.

På høyden av fiskesesongen disse årene skal minst 400 båter ha holdt til bare på Risvær, et antall som skal ha gjort det mulig å gå tørrskodd over Keila.

I 1931 som muligens var toppåret var det i løpet av Lofotfisket innom 50 kjøpefartøyer, 500 motorfartøyer og 300 åpne fartøyer i løpet av sesongen og med 431 båter samtidig på det meste.

Ved Fiskeritilsynets måling 22.3.1931 var det 1416 fiskere og 406 båter registrert tilstede.

Risvær fikk først vannforsyning gjennom «statsbrønnen» mens den kommunale vannforsyning kom så sent som i 1973 gjennom sjøledning.

Reduksjonen i Lofotfisket i tiden etter andre verdenskrig førte til en gradvis fraflytting fra Risvær.

Falch la ned fiskebruket i 1995 og flyttet virksomheten til Svolvær.

De siste fastboende flyttet på 1990-tallet, og øyværet gikk gradvis over til å bli et rekreasjonsområde – deriblant for Falch-familien som fortsatt holder til i væreiergården på Heimøy.

Den resterende bygningsmassen med tilknyttede brygger og fiskebruk ble i løpet av 1990- og 2000-tallet solgt og restaurert til bruk som fritidsboliger.

I tillegg til den eksisterende bebyggelsen har også annet ledig land langs sundet blitt skilt ut og solgt i denne perioden, inkludert tomter fra tidligere bebyggelse som hadde forfalt eller blitt revet.

De fleste av disse er blitt bebygget med hytter og rorbuer for fritidsbruk. (Wikipedia)